Om kjendiser og manipulitasjon, røyklukt og slikt.

Jeg er sykt flink til å la meg bli påvirket og det som kalles å la seg manipulere. Influere. Systematisere. Installere. Jeg kan ikke alle ordene. Men jeg vet at det ikke alltid er positivt. Positiviteten forsvinner når du synes noen røyklukter kan lukte godt og Britney og Madonna kliner med hverandre. Ikke det at jeg noen gang skal røyke eller at jeg syns på noen måte at det er okey med to jenter eller to gutter som er mer enn venner, men plutselig tenker du; ”det er verden. Slik er det i dag.” Det gjør plutselig ikke så mye om Trong Giske stenger kristne friskoler elle at Jespersen brenner bibelen. Jeg reagerer ikke så sterkt som jeg burde. Jeg bryr meg ikke så innmari mye. Og det er fordi jeg på en måte er så vant til det, at refleksen bli slitt.

Men for å ikke snakke om min slitte refleks, så kan det et høyt samtaleevne bli om min fantastiske velsignelse; bli påvirket. Jeg ser det overalt. Jeg ser en gåmetode, og selv om jeg liker den eller ikke, finner jeg meg selv gående i den metoden. Det er nesten tragisk. Jeg slenger hodet bakover når jeg ler fordi en av venninnene mine gjør det, jeg slår hånden i pannen når jeg syns noe er dumt fordi en annen venninne startet med det og jeg trykker på mobilen annerledes fordi jeg såg en fyr som skrev slik på tv-en. Og det er nesten ikke tragisk. Det ER tragisk. Men det verste av alt er at jeg ikke gjør det med vilje. Gud har skapt oss med fri vilje. Vi kan selv velge hva vi skal gjøre, og det er superb. Om han skulle ha bestemt hva vi skulle ha gjort, ville vi ha blitt som roboter. Men problemet med min frie vilje er at jeg blir som en robot etter alle andre. Jeg skulle heller han lest mer i bibelen og oppfylle ordene ”Jesus, let me be more like you.” Det hadde vært noe, det. Om jeg hadde blitt mer som Jesus. Om jeg hadde vært snill mot alle. Om jeg hadde behandlet alle rett. Om jeg hadde sett på de rette tingene her i livet. Bedt mer. Vært mer nær Gud. Men likevel er jeg glad for den frie vilje, at vi ikke er roboter. Jeg passer ikke så godt i en jernmaske. Jern lukter litt rart.

Det du må vite er at jeg gjør/(hermer?) IKKE etter andre for å bli slik, ville være slik. Jeg ser og gjør. Med ingen mål. Ingen mening. Ingen baktanke. Det bare blir slik. Og det skremmer meg. Tenk om det en dag går lengre enn et slag i pannen. Tenk om jeg ser på Tv om et ran, og jeg gjør likens. Ikke det at det er sannsynlig, men tenk om jeg en dag ser tilbake, og ser at jeg har levd som alle andre. Jeg har gjort som alle andre. Jeg tror jeg bør begynne å skjerpe meg. Jeg skal slutte å slå meg i pannen. Jeg skal slutte å slå hodet bakover mens jeg ler. Og jeg skal jaggumeg slutte å se på Tv.