Know what to do

You caught my tears
Saved me from fears
You healed my pain
Washed away the stain


Thought I could push away all my feelings
Pretend like you where nothing to believe in
But you showed me the truth
You hear me say: I Love You


You love me so
Have taken my control
Let me bee like you
Cause you know what to do


Surrendered in hope
Gave you my soul
Cried of happiness and life
Knew I was at the right place to the right time


You gave your life
So I could open my eyes
Let me see a new start
And help me to lay down my past

Gullerot og Stolthet

”Du har erobra hjertet mitt,” synger Olsen Banden Junior på Rocker’n. Jeg tenker at det stemmer. Det stemmer egentlig ganske mye. Han har erobra hjertet mitt. Han har vunnet det. Ikke det at jeg tror det var en skjebne kamp, men han har greid det. ”Selv om det kan smerte litt,” fortsetter sangen. Jeg tenker nå også. Å følge Jesus kan nok smerte litt. Kommentarene du facer. Blikkene som kommer etter at du har svart at du tror en fyr levde for 2000 år siden, gikk på vannet, gjorde vann om til vin og to fisker og fem små brød til å mette flere tusen etter å ha bedt for det. Som om ikke det var nok, så får du alle de skjeve smilene når du sier at ja, seff tror jeg han hette Jesus og døde på korset for meg, Benedicte. Dessuten så blir øynene og tennene enda skjevere og mer skeptiske om jeg legger til at han døde også for deg. Det kan kanskje smerte litt. Det smerter litt for stoltheten min. Noen ganger ønsker jeg å synke ned i jorda når noen spør meg ut om Gud og Jesus og spesielt om den "Hellige Ånd som gir folk noe som visstnok skal hete tunger. Men tunger er vel bare innbilling og tull. Folk står og snakker dette rare språket, det må vel bare være noe som blir funnet opp mens de står der i deres fantasi, også tror de at det er hellig?" Det er i disse stundene jeg skulle ha boblet og smilt som mest. Det er i disse scenene jeg trenger stoltheten som jeg har som kristen. Ja, jeg er stolt av min tro, men hva er vitsen om jeg ikke greier å vise det?
Min gode venninne sa at livet var en evig kamp mellom gulrot og sjokolade. Jeg tenkte at jaggu meg hadde hun rett. Det står mellom stolthet og det andre tenker om meg. Livet er en evig kamp mellom din egen tankegang og vilje, og hva andre gjør seg opp om deg. Det er så ufattelig lett å tenke på hva andre sier om deg. Kanskje du ikke vet hva de sier, men du ønsker at om det siest noe, så skal det være godt. Det skal være bra. Se på meg for eksempel. Jeg liker å kle meg litt spesi. Men så stopper jeg i å kjøpe enkelte ”kostymer” fordi jeg tenker på hva folk vil si om det. Så da ender jeg opp med en Vero Moda hettegenser og dongeribukse fra Bik Bok. Jeg snakker ikke alltid høyt i klassen for å bli sett på som et skolelys, men samtidig forsikrer jeg meg om å snakke nok så folk legger merke til at jeg ikke er dum. Jeg prøver å være høflig mot andre voksne så de ikke tror jeg er en bortskjemt liten drittunge, men det er jeg egentlig ikke da.
Det er ikke enkelt. Når du skal leve på hva andre tror om deg. Det er ikke bra. Da er jeg glad jeg har en som bare tenker gode tanker om meg, fredstanker også. Da er jeg sabla glad jeg har en fyr som elsker meg uansett. Ønsker å ha meg like mye. Det er han jeg skal fortelle til andre om. Det er Han jeg vil vise fram. Men det smerter litt på stoltheten min. For jeg tenker ”Å nei, nå tror de jeg er en sånn skikkelig religiøs person som propper evangeliet på de!” Men det er verre når jeg ikke tør å fortelle om Han. Det er det som er verst. Men vet du hva? Han sier at hva jeg enn gjør, går i, sier, så vil han være med meg. Så da gjør det kanskje ikke så mye om jeg tabber meg litt ut, og det går på stoltheten min. Da gjør det kasnkje ikke så mye om jeg blir ertet dersom jeg går i klær jeg syns er kule. Han har erobra hjertet mitt. Jaggumeg har han gjort det. Han har smelta meg totalt. Hva sier vi da? Jo, Amen.

Om kjendiser og manipulitasjon, røyklukt og slikt.

Jeg er sykt flink til å la meg bli påvirket og det som kalles å la seg manipulere. Influere. Systematisere. Installere. Jeg kan ikke alle ordene. Men jeg vet at det ikke alltid er positivt. Positiviteten forsvinner når du synes noen røyklukter kan lukte godt og Britney og Madonna kliner med hverandre. Ikke det at jeg noen gang skal røyke eller at jeg syns på noen måte at det er okey med to jenter eller to gutter som er mer enn venner, men plutselig tenker du; ”det er verden. Slik er det i dag.” Det gjør plutselig ikke så mye om Trong Giske stenger kristne friskoler elle at Jespersen brenner bibelen. Jeg reagerer ikke så sterkt som jeg burde. Jeg bryr meg ikke så innmari mye. Og det er fordi jeg på en måte er så vant til det, at refleksen bli slitt.

Men for å ikke snakke om min slitte refleks, så kan det et høyt samtaleevne bli om min fantastiske velsignelse; bli påvirket. Jeg ser det overalt. Jeg ser en gåmetode, og selv om jeg liker den eller ikke, finner jeg meg selv gående i den metoden. Det er nesten tragisk. Jeg slenger hodet bakover når jeg ler fordi en av venninnene mine gjør det, jeg slår hånden i pannen når jeg syns noe er dumt fordi en annen venninne startet med det og jeg trykker på mobilen annerledes fordi jeg såg en fyr som skrev slik på tv-en. Og det er nesten ikke tragisk. Det ER tragisk. Men det verste av alt er at jeg ikke gjør det med vilje. Gud har skapt oss med fri vilje. Vi kan selv velge hva vi skal gjøre, og det er superb. Om han skulle ha bestemt hva vi skulle ha gjort, ville vi ha blitt som roboter. Men problemet med min frie vilje er at jeg blir som en robot etter alle andre. Jeg skulle heller han lest mer i bibelen og oppfylle ordene ”Jesus, let me be more like you.” Det hadde vært noe, det. Om jeg hadde blitt mer som Jesus. Om jeg hadde vært snill mot alle. Om jeg hadde behandlet alle rett. Om jeg hadde sett på de rette tingene her i livet. Bedt mer. Vært mer nær Gud. Men likevel er jeg glad for den frie vilje, at vi ikke er roboter. Jeg passer ikke så godt i en jernmaske. Jern lukter litt rart.

Det du må vite er at jeg gjør/(hermer?) IKKE etter andre for å bli slik, ville være slik. Jeg ser og gjør. Med ingen mål. Ingen mening. Ingen baktanke. Det bare blir slik. Og det skremmer meg. Tenk om det en dag går lengre enn et slag i pannen. Tenk om jeg ser på Tv om et ran, og jeg gjør likens. Ikke det at det er sannsynlig, men tenk om jeg en dag ser tilbake, og ser at jeg har levd som alle andre. Jeg har gjort som alle andre. Jeg tror jeg bør begynne å skjerpe meg. Jeg skal slutte å slå meg i pannen. Jeg skal slutte å slå hodet bakover mens jeg ler. Og jeg skal jaggumeg slutte å se på Tv.

Et lite dikt om irriterende finesser som lett går over til hat

Dette diktet ble skrevet da jeg innså hvor høyt jeg hater at kraner drypper.
Det ville bli for lite med en setning, så derfor la jeg litt ut om spesifike, men normale ting jeg hater. Ikke det at det kanskje interesserer deg, men det er ikke mitt problem. (unnskyld alle dere som følte at jeg var frekk der.)
Men uansett; -Enjoy!



Jeg hater å bli vekt av galende haner
eller
Lytte til lyden av dryppende kraner
Prøve å sove til klokketikk
eller
kjenne en mygg som gir meg et stikk
Jeg hater å få noe kløende på øye
eller
få en flekk på det nyvaskede tøyet
Jeg tåler ikke at foten min sovner vekk
eller
se noe grønt i skoen min som sier kvekk
Jeg hater og misliker, hater igjen.
Men mest av alt hater jeg ting når det de gjør er slemt.

Vil

Jeg vil ikke sette spørsmålstegn
Jeg vil ikke sette punktum
Jeg vil at vi skal være slik vi er
Ennå

Jeg vil ikke le
Jeg vil ikke smile hele tiden
Jeg vil at vi skal være sanne
Ærlige

Jeg vil ikke gråte
Jeg vil ikke klage på noe
Jeg vil at vi skal kunne samtale
Tåreløst

Jeg vil bare være her
Jeg vil bare holde rundt deg
Ikke for en dag
Evigheten.

For ren

Som en tallerken blant grytene.
Som en lyspære badene i vann.
Som et ark i bilderammen.
Du passer ikke inn. Og du vet det.
For du ser de store grytene rundt deg. De kan utføre så mye mer enn du.
Vannet fosser rundt deg på alle kanter. Du tåler det ikke. Du blir ødelagd.
Arket er bare hvitt. Kjedelig. Rent, kanskje. Men ikke noe pent å se på.
Du er for ren for noen. Defor blir du kjedelig for noen.
Kom til meg under mine vinger fordi du er elsket.
Ikke fordi du nødvendigvis er ren.

Hvor er varselsskiltene jeg så sårt trenger?

Jeg vet jeg gjør feil. Litt-ut-på-kanten-feil. Henger-ikke-på-greip-feil. Og jeg veit det. Men jeg ser ingen varselsskilt. Så jeg fortsetter. Fordi det er ingenting som stopper meg. For jeg ser ingen trekanter eller skaller.

Det er ingen toller som jeg må rulle ned glassveggen min ned for som sier at jeg kjører på uloveligvis med alt for tung lass. Det er ingen refleks som slår knockout på synet mitt så jeg famler blendet bortover hovedveien, eller kanskje en sidevei. Jeg vet ikke helt hvor jeg går. Ikke helt hvor jeg står. Men det jeg vet er at det er ingen som sier ifra. Jeg veit jeg gjør feil.

Det er ingen som retter seg opp i ryggmargen og tar tak i beltestroppen min mens jeg er på farten og sier; ”Kom igjen, du vet bedre!” Jeg er redd det er ingen som bryr seg. Jeg sender ut signaler. ”Bry dere!” men det er ingen som gjør noe. Kan dere ikke se at jeg har bomma? Det er det jeg trenger å høre. Det er det jeg vil ha. Varselsskilt. Gule og grønne. La de rope ut at jeg må snu. La de rope at jeg må slutte å la meg påvirke og manipuleres. Eller er vi alle i samme båt?

Jeg vil høre mine feil fra noen. La det være den gamle mannen foran meg i køen som skal kjøpe brød på Kiwi. Eller la det være den lille jenta som jeg gir 6 lroner til så hun kan komme på trikken hjem. La meg høre at jeg har mine feil og mangler. At jeg ikke er perfekt. Vær så snill.

Jeg har famlet lenge nå. Famlet i velvitenhet, men har ikke skrudd på bryteren. Jeg vil late som om jeg ikke finner den. Jeg vil at noen skal skru den på. Så kan vi snakke over en kopp te og kneipbrød. Eller kanskje snakke med et vennlig smil rundt munnen på trikken opp til Tåsen. La meg få høre det. Du vet, jeg liker lyset.

Sommerfugl

Hvis du sitter på svalberget en klar høstnatt i oktober vil du kjenne at brisen som rusker deg i håret og kiler deg i nakken, kommer fra sør.
Sør, der båtkaia ligger så fint og duver som gresset gjør på marken når en sommervind stryker over landskapet.
Sør, der det røde og det brune huset er malt i harmoni med høsten.

Dersom du reiser deg, vil du fort merke at vinden slipper litt taket, akkurat som når en summerfugl har slått tusen vingeslag og er trøtt, så den hviler.
Bortover svalberget kan du bare flyte av gårde. Late som om du er i ett med den trøtte sommerfuglen og måkene langt, langt der oppe.
De skriker, de. Roper etter et familiemedlem som kanskje er langt, langt borte. De roper i et forbrilsk forsøk på å finne denne ene måken igjen. Akkurat som om en måke var like mye verdt som et menneske.

Visst du nå hadde vært der ute i høstnatten, ville jeg ha sverget på at du hadde sett et blått lys. Ikke et fyrtårn eller et fly som fløy forbi. Jeg snakker om nordavinden. Den vinden som kommer fra nord. Ikke sør hvor båtkaia og det røde og det brune huset skaper idyllen. Men nord. Først ville du ha stilt deg litt skrekkslagen med øynene opp og føttene ville ha stått støtt på berget. Munnen ville ha formet seg til et gjesp, så til måping og til slutt til en sang. Du ville bare ha sunget. Uten mål eller mening. Ingen tekst eller melodi framfor deg.
Ordene og tonene ville bare ha trillet ut. Ut, ut i havet. Ut, utover berget. Du ville stått der så alene, men likevel følt deg som verdens rikeste person. Verdens lykkeligste person blant dansende larver som feiret sin nye kropp og fortvilte måker med et skjær av blått lys i den klare oktobernatten.

Så sinnsykt lei

”Takk for maten,” sier jeg og drar fatet til midten av bordet mens stolen går i den motsatte rettningen, ut på gulvet. Jeg orker ikke mer. Ikke nå igjen. Diskutere. Argumentere. Rettere sagt krangle. Jeg har gjort det så ofte i det siste. Prøvd å stått for mine meninger. Mitt, meg, mine.
Som i krl timen der etiske spørsmål blir stilt og behandlet.
Som i heimkunnskap hvor rettferdigheten skal råde. Hvem skal vaske opp, og hvem skal tørke?
Jeg er så god i å sette grytene i tallerkenskapet og gaflene i kjevleskuffen. Det er nesten på rett plass. Litt ifra. Men det er likevel feil. For det vises. Det skinner igjennom. Solen står i vinduet, og glasskapenes feil og mangler kommer frem. Hvor er stekespaden? Er ikke skuffen vasket? Jeg prøver å gjøre rent. La det se bra ut. Mens inni slørver jeg. Noen gang tenker jeg at jeg misliker lyset sterkt.

Det er ikke så viktig om innholdet så lenge jeg kan ta vare på fasaden, tenker jeg. Og det går jo bra. Helt til lyset kommer. Helt til neste gang solen kommer. ”Ja Gud, jeg vet jeg gjør feil. Jeg vet jeg pynter meg for deg. Og derfor føler jeg meg så skitten. Derfor prøver jeg å skrubbe og skure. Akkurat som om jeg aldri kan skrubbe og gnikke nok. Som om jeg ikke kan bli god nok for deg. Men jeg vet at jeg er perfekt i dine øyne. Det er bare så vanskelig. Som om det er for gode nyheter. Jeg vil så gjerne se bra ut samtidig som å være ren på innsiden. Ha det bra. Gjøre deg fornøyd.”
Jeg tenker at du vil ha meg som jeg er. Og jeg vet du vil ha meg som jeg er. Men jeg vil gjøre det rette. Vil ja, men er ufattelig dårlig til det.
”Inni deg Benedicte, inni deg er det rot. Du har ikke samvittigheten i hjertet. Du har ikke tankene der fornuften siger inn. Jeg elsker deg. Jeg vil ha deg og hjertet ditt. Ikke for hva du kan gjøre eller for hvem du kan være. Jeg vil ha hele deg fordi jeg ønsker å være meg deg og hjelpe deg. Men du må også kunne bestemme deg. Hva vil du? Er du villig til å ofre meg tid og hjertet ditt?”

Jeg prøver litt etter litt. Prøve mindre pynt. Litt mindre vasking. La saloen renne på innsiden, svelge og gulpe. Kaste opp og gråte. ”Jesus, jeg vil så gjerne være perfekt,” hvisker jeg og kaster meg ned på senga.
Det er da Jesus kommer. Som han gjør i mattetimen. Som han gjør når jeg sitter og snakker med vennene mine. Som han gjør hver gang jeg sitter på bussen og hører på musikk. Som han gjør hele tiden. Med ord og trøst. Men hendene sine som drar meg opp på et fang som aldri kan bli for fullt, tungt eller overbelastet.
”Hjelp meg,” hulker jeg. ”Hjelp meg i å innse at du er vennen min. Ikke en person jeg skal tilfredsstille. Bestevennen min. Hjelp meg i å tenke på deg. I å snakke med deg. I å le og gråte med deg. Hjelp meg,” hvisker jeg.
Så er han der. Så er han der hele tiden. Og jeg har en bestevenn. En kompis som kan hjelpe meg med regnestykkene når livets tall ikke stemmer, det går ikke i minus eller pluss. Men sammen skal vi klare. For han er der.