Et lite tilbakeblikk

"Jeg ligger her og tenker på at i morgen er dagen fremtiden min skal være i boks.
Da skal det stå på skjermen hvor jeg skal dra, jeg skal trykke på taster, jeg skal kunne forutse de neste årene i livet mitt og vite at det er dette jeg vil gjøre her i livet, det er dette jeg er skapt til og det er dette jeg mestrer.
Og jeg vet ikke om jeg kan kalle det en god følelse.
Kanskje en blandet en.
Jeg har ikke helt kontroll over hva jeg vil eller hva jeg egentlig bør gjøre."


Denne teksten fant jeg i dag, og det er vel akkurat ett år siden jeg skrev det. Det ble skrevet dagen før jeg skulle søke meg inn på videregående, og jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle til høsten og hva/hvordan/hvorfor/hvem jeg skulle bruke de tre neste årene i livet mitt på.


Også falt valget på media.

Hvor jeg STRORTRIVES.



Er det noe jeg har lært, så er det å stole på Gud. Tro meg, han leder.

Salme 23

Herren er min hyrde En Davids-salme.

1 Herren er min hyrde,

jeg mangler ingen ting.

2 Han lar meg ligge i grønne enger;

han fører meg til vann der jeg finner hvile,

3 og gir meg ny kraft.

Han leder meg på de rette stier

for sitt navns skyld.

4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal,

frykter jeg ikke for noe vondt.

For du er med meg.

Din kjepp og din stav, de trøster meg.

5 Du dekker bord for meg

like for øynene på mine fiender.

Du salver mitt hode med olje,

mitt beger flyter over.

6 Bare godhet og miskunn

skal følge meg alle mine dager,

og jeg får bo i Herrens hus

gjennom lange tider.

Skeptisk

Akkurat nå i skrivende stund kom jeg til å tenkte på dette med å være skeptisk. Være skeptisk til Gud, Bibelen og ting man ikke ser. Til engler og demoner, et liv etter døden, en mening med livet, skeptisk med å finne kjærligheten, få svar på alt og skjønne alt.
Det er altså en grunn til at jeg ikke er skeptisk til dette: Jeg hadde blitt gal!

Bibelen forteller om noe så enkelt som å tro. Det er ikke vanskeligere. Og skal man være skeptisk til det, så kommer man seg ikke særlig lengre.

Mennesket stiller seg opp og spør: Hvordan tro på Gud når man ikke kan se han? Da vil jeg svare: Du kan ikke se vinden, men du kjenner og ser hva den gjør.
Mennesket stiller seg opp og spør: Hvorfor eksisterer jeg?
Jeg vil svare: Du er skapt med en helt ufattelig bra konstruksjon, et mesterverk! Du er ikke tilfeldig, du er godt planlagt! Bare tenkt på hjernen din, på årene dine, på blodet som sirkulerer, pusten som holder deg i gang, føttene som beveger deg. Kan du se hjernen din? Men du kan kjenne den og høre hva den tenker.

Hvorfor være skeptisk når ting er så enkelt? Og klart, jeg er bare et menneske, jeg stiller meg også skeptisk til ting. Men noe jeg aldri kommer til å tvile på er at Guds eksistens er et faktum, og at du er skapt med en plan – helt perfekt til deg. Jeg kommer aldri til å stille et spørsmål som roper: Hvorfor er jeg til? Hva er meningen med livet?
Jeg er ferdig med de spørsmålene og de stoppestedene i livet, jeg har liksom kjørt videre forbi skiltet som er merket med TRO. Og jeg har det med på veien videre.
Jeg har vært en skeptiker, men jeg har nå blitt sikker i min sak. Tro. Tre enkle bokstaver som gjør det mulig for meg å akseptere at jeg har fått livet som en gave.

Skeptisk, sier du?




(Takk Rayo for å stille opp som uvitende modell. I own you one.)

Vænt og sjå

Unnskyld.

Jeg kan være en UTROLIG stressa person, men enkelte ting tar jeg i motsettning for gitt.
Og i dag var det mammas tur til å lide - igjen.

Unnskyld for at jeg ikke kjøpte morsdagsgave. (Du får noe fint i morgen.)
Sånn, nå har jeg til og med publisert det, og da bare MÅ du få noe tilbake.

Etter å ha ranglet med Jesu etterfølgere, Disipler, JiiiiizFreaks og RusaPåGud- venner til klokka 02.00 i natt, hadde hele morsdagskalaset vandret fint forbi minnet mitt, og når pappa kom kl. 10.00 i morges og lurte på om jeg hadde mekka noe til mamma, en gave og et kort så så jeg bare rart på han og sa: Nei.

(Jeg tenkte: Fillern. Jeg som tenkte å lage kort i natt og kjøpe gave under pause på arbeid. Så langt kom jeg aldri. Hvilken overraskelse, Benedicte.)

Og det kom vel ikke som et sjokk. Som oftest produserer jeg gaver og kort fem minutter før det skal overrekkes, noe som gjør hele sermonien til et hastverk, og det blir kanskje aldri så bra som jeg kunne ønsket det kunne ha blitt. (Jeg er 110% klar over at det er min egen skyld.)

Pappa: Benedicte! Mamma vænta! Kor e korte?
Benedicte: Slapp no av! Det e ikkje i som stressa her! Det e alle andre!
Pappa: I he stått og venta på at du skulle komme, no! Ska ikkje sove vækk ungdomstia di...! Du fer skrive: Vent og sjå på kortet, også kjøpe du nåkkå sænare.
Benedicte: Jadda. I stressa ikkje i. *Går i skapet og leter etter et kort som ikke er brukt.*
Papap: Ja, ta den kattå der. Den va fin, den.
Benedicte: Nja... *Skriver kortet ved kjøkkenbordet med to forskjellige penner ettersom begge streiker omhverandre.* Tenker: Ahh..! Jeg gjør dette mot meg selv hver "høytidsdag"!

Benedicte levere kortet til mamma og sier: Her, du ska få nåkkå fint i mårrå, i he liksom ikkje komme så langt ænnå.
Mamma: Neimen... Det kortet mæ den kattå kjøpte i på plantasjen fer ei krone..!
Benedicte: Hysj, i e glad i d, i.

Så, mamma, du har sikkert begynt å blitt vant til dette. At jeg skriver bursdags-og julekort ved frokostbordet, at jeg stikker innom bensinstasjoner i et desperat forsøk på å vise hvor glad jeg er i deg med spylerveske og sjokolade, og mekke små dikt med nødrim.
Og det er ikke bare min kjære mor, men også min far, mine søsken og mine venner som lider av min nja-det-e'kke-så-alvorlig-før-noen-minutter-før-gaven/kortet-skal-levers-syndrom.

En får værra som en e om en itj vart som en sku.
Amen !

Bursdagsfest!

Jeg har tenk litt i det siste. (Det var kanskje ikke så nytt, men dog, nå publiserer jeg det.)

Blandt alle mine tanker, så har jeg tenkt på det å være et menneske. Det gikk opp for meg ved frokostbordet i dag, jeg elsker frokoster. Jeg får sånne åpenbaringer mellom tekoppen og eggerøren at det holder leeenge.

I morges var det altså det å leve som var i tankegangen. Etter å ha lest litt i Salomos Ordspråk om visdom, kom jeg til å tente på det å kunne få lov til å leve. Det er noe jeg for såvidt ofte har tenkt på, men i dag fikk jeg et helt fantastisk syn over det, igjen. Jeg lever! Halleluja!

Hva er egentlig ditt bidrag til å leve? Null! Hva er mitt bidrag for å leve? Ingenting! Jeg har ikke gjort en eneste handling for å få lov til å oppleve denne bragden; å være et elsket menneske med en plan, en fremtid, et mål, en hensikt.

Jeg har ikke løftet en pekefinger, men likevel kom livet til meg. Hvilken gave!

Det er akkurat det dette livet er; en gave! Og det er også en gave å kunne få lov til å åpne livet og se hva i har fått, utforske et til det fulle og hele.

Tro det eller ei, men det er den hele og fulle sannhet, livet er gitt til oss, selv om det noen ganger kan føles mer ut som en byrde og sorg enn en presang.

Men så er det også noe med måten man pakker det opp på, og hvordan man feirer resten av bursdagen.

Med en positiv holdning, ved det å trakte etter å ønske å gjøre det rette og søke det gode tror jeg at resten av festen min vil være god så lenge jeg ønsker det beste for at gjestene mine skal oppleve det beste, og at jeg gir ære til selve verten og festplanleggeren:)

jeg tror virkelig det hjalp å lese om kunnskap og visdom i morges.