Vi lurte alltid på hvorfor tittelen og sangteksten ikke passet sammen, hvorfor noen brukte Q-tips til å rense vinduskarmen og hvorfor vi aldri ble plukket ut når vi rekte opp hendene våre så langt opp at vi hadde smerter fra kragebeinet til der muskelen begynte. Men vi hadde ingen muskler, så det ble en plass på overarmen, og vi trøstet oss selv med at vi kunne lære de ordentlige navnene på kroppsdelene våre når vi skulle bli leger, men det skulle vi ikke, fordi vi skulle bli politi og kunstner, sa vi, visste ikke helt hvilken utdannelse vi trengte, og hvordan vi satt opp en søknad, men vi tenkte at i morgen er det nye muligheter og vi lo oss igjennom dagen til neste morgen da cornflakesen ikke bare var bløt, den var grønn også.
Vi drar til København, brukte jeg å si. Eller Rotterdam, det rimte, så kanskje vi skulle dra dit etter hverandre. Eller med noen års mellomrom, - pengene måtte jo rekke.
Vi lurte oss selv med å tenke at dersom vi hadde hatt penger, ville vi ha levd livet, og dersom vi var gift ville vi vært lykkelige.
Til slutt trodde vi at dersom vi fikk barn, ville vi bli ansvarsfulle, ansvarsbevisste, ha ansvar for egen lære og adferd.
Nå sitter vi i hvert vårt hjørne i denne sirkelen av vondhet og leser anatomi.
Vi drar til København, brukte jeg å si. Eller Rotterdam, det rimte, så kanskje vi skulle dra dit etter hverandre. Eller med noen års mellomrom, - pengene måtte jo rekke.
Vi lurte oss selv med å tenke at dersom vi hadde hatt penger, ville vi ha levd livet, og dersom vi var gift ville vi vært lykkelige.
Til slutt trodde vi at dersom vi fikk barn, ville vi bli ansvarsfulle, ansvarsbevisste, ha ansvar for egen lære og adferd.
Nå sitter vi i hvert vårt hjørne i denne sirkelen av vondhet og leser anatomi.
