Så sinnsykt lei

”Takk for maten,” sier jeg og drar fatet til midten av bordet mens stolen går i den motsatte rettningen, ut på gulvet. Jeg orker ikke mer. Ikke nå igjen. Diskutere. Argumentere. Rettere sagt krangle. Jeg har gjort det så ofte i det siste. Prøvd å stått for mine meninger. Mitt, meg, mine.
Som i krl timen der etiske spørsmål blir stilt og behandlet.
Som i heimkunnskap hvor rettferdigheten skal råde. Hvem skal vaske opp, og hvem skal tørke?
Jeg er så god i å sette grytene i tallerkenskapet og gaflene i kjevleskuffen. Det er nesten på rett plass. Litt ifra. Men det er likevel feil. For det vises. Det skinner igjennom. Solen står i vinduet, og glasskapenes feil og mangler kommer frem. Hvor er stekespaden? Er ikke skuffen vasket? Jeg prøver å gjøre rent. La det se bra ut. Mens inni slørver jeg. Noen gang tenker jeg at jeg misliker lyset sterkt.

Det er ikke så viktig om innholdet så lenge jeg kan ta vare på fasaden, tenker jeg. Og det går jo bra. Helt til lyset kommer. Helt til neste gang solen kommer. ”Ja Gud, jeg vet jeg gjør feil. Jeg vet jeg pynter meg for deg. Og derfor føler jeg meg så skitten. Derfor prøver jeg å skrubbe og skure. Akkurat som om jeg aldri kan skrubbe og gnikke nok. Som om jeg ikke kan bli god nok for deg. Men jeg vet at jeg er perfekt i dine øyne. Det er bare så vanskelig. Som om det er for gode nyheter. Jeg vil så gjerne se bra ut samtidig som å være ren på innsiden. Ha det bra. Gjøre deg fornøyd.”
Jeg tenker at du vil ha meg som jeg er. Og jeg vet du vil ha meg som jeg er. Men jeg vil gjøre det rette. Vil ja, men er ufattelig dårlig til det.
”Inni deg Benedicte, inni deg er det rot. Du har ikke samvittigheten i hjertet. Du har ikke tankene der fornuften siger inn. Jeg elsker deg. Jeg vil ha deg og hjertet ditt. Ikke for hva du kan gjøre eller for hvem du kan være. Jeg vil ha hele deg fordi jeg ønsker å være meg deg og hjelpe deg. Men du må også kunne bestemme deg. Hva vil du? Er du villig til å ofre meg tid og hjertet ditt?”

Jeg prøver litt etter litt. Prøve mindre pynt. Litt mindre vasking. La saloen renne på innsiden, svelge og gulpe. Kaste opp og gråte. ”Jesus, jeg vil så gjerne være perfekt,” hvisker jeg og kaster meg ned på senga.
Det er da Jesus kommer. Som han gjør i mattetimen. Som han gjør når jeg sitter og snakker med vennene mine. Som han gjør hver gang jeg sitter på bussen og hører på musikk. Som han gjør hele tiden. Med ord og trøst. Men hendene sine som drar meg opp på et fang som aldri kan bli for fullt, tungt eller overbelastet.
”Hjelp meg,” hulker jeg. ”Hjelp meg i å innse at du er vennen min. Ikke en person jeg skal tilfredsstille. Bestevennen min. Hjelp meg i å tenke på deg. I å snakke med deg. I å le og gråte med deg. Hjelp meg,” hvisker jeg.
Så er han der. Så er han der hele tiden. Og jeg har en bestevenn. En kompis som kan hjelpe meg med regnestykkene når livets tall ikke stemmer, det går ikke i minus eller pluss. Men sammen skal vi klare. For han er der.