Denne bloggen er flyttet til OVERKOMMELIG.COM / OVERKOMMELIG.BLOGG.NO

Jeg har nå hatt overkommelig.blogspot.com i tre år nå. 

I januar fikk jeg overkommelig.com, og dette er adressen min som er på den "nye" siden.

Denne bloggen med blogspot.com kommer da til å stå urørt til jeg en dag tørker støvet av den, så her blir det ingenting som skjer.

Jeg slutter med blogspot da de ikke har helt skjønt design og statistikkdelen, og kan være tungvindt her og der. Ved å starte med blogg.no markerer jeg meg mer som nordmann(?) og visse ting er mye mer praktiske.

Anyway, blogg.no it is, besøk meg her:

http://overkommelig.com/

eller

http://overkommelig.blogg.no/

Det skulle vært 20 grader

Jeg trodde det var sommer i morges, jeg.

Men da jeg gikk ut på min verandravandring i morges, var det ikke særlig varmt å gå barbeint. Flaks at jeg jobber med sko så jeg har noe å ha på beina.

I dag har jeg valget mellom å ha det superkjekt, eller superkjedelig. Jeg velger det siste. Jeg kan ikke ha et soverom hvor jeg ikke ser senga mi lengre. 

Nå skal jeg ha en fin start på dagen. Ønsk meg lykke til i kveld når jeg kommer hjem til bombenedslaget.

Akkurat nå savner jeg

Roser i vinduskarmen

Duftelys og te

Middag med Karl

Monica

Maregns

Høye hæler

En grunn til å bruke tøfler

Kameraet mitt uten batteri

En stor seng med plass til klær i.

Det er hardt å sitte på skolebenken og vente på at påsken skal komme over en.

Hva skal du i påsken?

Din verden er lastet med Benedicter

Her om dagen tenkte jeg på hvordan verden ville ha blitt dersom alle var som meg.

Expert ville ha vært ute av rettetanger.

Skobutikkene ville vært robbet.

Fole Godt ville vært ute av lykkeboller, og Toro hadde gått rett til vers med

brownies-

salg.

Fretex ville ha blitt tom, alle startmotore måtte ha blitt skiftet ut, men ingen kunne ha fikset dem.

Ingen dyr ville ha fått mat, skolen ville ha greidd seg ganske så bra, men elevene hadde telt ned kraftig til skoefri og lønningsdag.

Alle ville hatt håndkrem i enhver mulig lomme, alle hårstrikker ville ha forsvunnet fra verdens ovenflate og alle blomstrer hadde dødd ut. 

Ingen kunne ha bygget eller fikset noe som helst, alle verdens TVer ville ha støvet ned og ingen bøker ville ha blitt lest.

Skjørtproduksjonen hadde gått kraftig opp, all verdens juggel ville ha blitt kjøpt og alle ville ha 2 par sokker. Ingen ville ha eid egen bil, alle måtte ha stolt på pappa og ingen ville ha kjøpt melk på butikken.

Alle ville ha fått telefonregninger mellom 500 og 1000 kroner, alle ville ha sendt usakelige melinger til hverandre, mobilen ville ha falt ned i bakken 10 ganger daglig og alle ville ha klaget på at mobiltelefonene ikke fungerte, og de ante ikke hvorfor. Hele verden hadde konvertert over til Mac, ingen soverom hadde blitt vasket og alle søppldunker ville ha vært full.

TROKIA ville ikke ha vært truet av finanskrisen, alle ville ha gått med tyggis i munnen og ingen ville ha brydd seg om fotball eller sport generelt. 

Alle mennesker hadde smilt en god del, tatt bilder av ting siden "det kommer til å være fint å se på en dag" og tatt vare på all slags skrot da "det en dag kan komme til nytte."

Ingen ville ha hatt orden på noe som helst, ingen kunne ha funnet frem til noensteds da de ingen eier retningssans og kjøpesentrene ville ha vært utsolgt.

Verden hadde med andre ord ikke gått fremover. Jeg tror det er like lurt at Gud skapte oss unike.

Forleden dag tok jeg yrkestesten på nav.no. Det var det jeg tenkte, skulle alle vært som meg hadde vi kun hatt musikk og foto her i verden. Hadde bitt kjedelig i lengden det også.

Prepare ye the way

Søndag skal jeg kjøre til Trondheim.

Ja, du hørte rett. Jeg skal kjøre til Trondheim og jeg kan ikke veien.

Jeg har fundert i to netter nå på hvordan jeg skal komme meg dit. I ren protest nekter jeg å søke det opp på nettet da jeg egentlig burde ha funnet det ut selv. (Jeg gjør lekser nå, nemlig. Liker jeg i alle fall å tro.) Meeeen, jeg ender vel opp på nettet til slutt, skal du se. Jeg har nemlig spurt halve Molde Vgs, og ingen kan vise meg veien til Trønderstaden. Det forteller litt om gjennomsnittskarakteren på elevene ved Molde.

Jeg var superstolt da jeg presenterte til noen medelever hvordan jeg skulle komme meg dit. Da fikk jeg beskjed om at jeg var på vei til Oslo om jeg fulgte den kjøreplanen jeg hadde lagt opp. De har vel rett. Jeg har bedre kunnskap om og i Oslo enn alle andre plasser her på kloden. 

Selve opplegget er jo utrolig enkelt: Jentetur til Trondheim med Kris og Dea i bagasjerommet, lovsang på høytaleren og en hvit liten golf med vinterdekk. Søndag er også i orden. Penger er det litt mindre av. Shopping er planen. Enn viss søt "Tante Bodil" er verten. Min første ekstra-langtur helt alene er interessant. Veien frem er problemet.

Jeg burde vurdere muligheten å ligge 3 sekunder bak dagekspressen til Tr.heim på søndag, men jeg tror det hadde blitt litt for slitsomt å skulle kjøre inn på hver en busstopp den skulle innom da jeg ikke kan komme før bussen, da er jo hele vitsen borte og jeg kommer ikke frem til City Syd.

Andrea og Kristina: Hjemmelekse: finn veien til trondheim også kjører jeg dit!

Don´t cry for me

Jeg har alltid vært den som har ønsket å gråte. 

En eller annen plass her i livet bestemte jeg meg for å åpne tårekanalene mine, og nå ser det ikke ut som om de kommer til å lukke seg.

Jeg gråter under filmer.

Jeg gråter mens jeg leser blogginllegg.

Jeg gråter når jeg tenker på gode mennesker.

Jeg gråter når jeg tenker på folk jeg er glad i.

Jeg gråter under samtaler.

Jeg gråter under historier.

Dette er mitt innlegg nr. 200. Rørende. (Ok, det var overdrivelse.)

Men i går, under En Shopaholikers Bekjennelser, kom det ingen tårer, og sminken var trofast. Hos Karl derimot, var det like før tårer av bønnfallelse om å slippe dette kom priplende ut. 3 sekunder ut i filmen krøyp han ned i fosterstilling i kinosetet og lurte på når han kom til å begynne å sove. 

Under filmen kom han med kommentarer som: -haulause kjærringa!, og jeg måtte dra han ned i setet og forklare han hvordan man ser en chickflick.

Nå tvinger han meg til å bli med på Fast and Ferious eller hva den heter siden han har ofret seg så voldsomt i disse 107 minuttene. Når jeg sa jeg ikke var interessert, gav han meg en what I don´t do for love, liksom, og jeg har ingen valg, og nå må jeg altså delta på en guttefilm. 

Jeg får vel bare invitere noen tårer og si at han umulig kan dra meg med på en guttefilm når den dag kommer.