Don´t cry for me

Jeg har alltid vært den som har ønsket å gråte. 

En eller annen plass her i livet bestemte jeg meg for å åpne tårekanalene mine, og nå ser det ikke ut som om de kommer til å lukke seg.

Jeg gråter under filmer.

Jeg gråter mens jeg leser blogginllegg.

Jeg gråter når jeg tenker på gode mennesker.

Jeg gråter når jeg tenker på folk jeg er glad i.

Jeg gråter under samtaler.

Jeg gråter under historier.

Dette er mitt innlegg nr. 200. Rørende. (Ok, det var overdrivelse.)

Men i går, under En Shopaholikers Bekjennelser, kom det ingen tårer, og sminken var trofast. Hos Karl derimot, var det like før tårer av bønnfallelse om å slippe dette kom priplende ut. 3 sekunder ut i filmen krøyp han ned i fosterstilling i kinosetet og lurte på når han kom til å begynne å sove. 

Under filmen kom han med kommentarer som: -haulause kjærringa!, og jeg måtte dra han ned i setet og forklare han hvordan man ser en chickflick.

Nå tvinger han meg til å bli med på Fast and Ferious eller hva den heter siden han har ofret seg så voldsomt i disse 107 minuttene. Når jeg sa jeg ikke var interessert, gav han meg en what I don´t do for love, liksom, og jeg har ingen valg, og nå må jeg altså delta på en guttefilm. 

Jeg får vel bare invitere noen tårer og si at han umulig kan dra meg med på en guttefilm når den dag kommer.