Jeg sprang Cupern i dag.
Og jeg døde. Nesten.
Og jeg døde. Nesten.
Det var sykt, jeg sprang 5 runder i forhold til fryktende 3.
Maratonet neste nå.
Det smertet litt å se Vegardo springe tre ganger forbi meg, minst. Men jeg er stolt av han. Samme med Marte. Jenta sprang 6 runder, og jeg er kry av henne. Men fy hvor glad jeg er for at jeg ikke døde. Det er noe å være stolt av, det.
Da jeg begynte på 5.runde, ropte jeg til gymlærarn at det er ett år til neste gang. Dette skal ikke gjentas. Hvem vet om jeg overlever neste gang.
I dag skal jeg, Karl og Dea være hjelpeledere på Atlanterhavsbadet for 50 crazy kids på Ten To Teen fra Sion. Brodern gjorde store øyne når jeg sa jeg skulle bade. Han sa jeg ikke var typen. Han har kanskje rett. Men hva om coopern har gitt meg sixpack til å briefe med?
No comments:
Post a Comment