Vænt og sjå

Unnskyld.

Jeg kan være en UTROLIG stressa person, men enkelte ting tar jeg i motsettning for gitt.
Og i dag var det mammas tur til å lide - igjen.

Unnskyld for at jeg ikke kjøpte morsdagsgave. (Du får noe fint i morgen.)
Sånn, nå har jeg til og med publisert det, og da bare MÅ du få noe tilbake.

Etter å ha ranglet med Jesu etterfølgere, Disipler, JiiiiizFreaks og RusaPåGud- venner til klokka 02.00 i natt, hadde hele morsdagskalaset vandret fint forbi minnet mitt, og når pappa kom kl. 10.00 i morges og lurte på om jeg hadde mekka noe til mamma, en gave og et kort så så jeg bare rart på han og sa: Nei.

(Jeg tenkte: Fillern. Jeg som tenkte å lage kort i natt og kjøpe gave under pause på arbeid. Så langt kom jeg aldri. Hvilken overraskelse, Benedicte.)

Og det kom vel ikke som et sjokk. Som oftest produserer jeg gaver og kort fem minutter før det skal overrekkes, noe som gjør hele sermonien til et hastverk, og det blir kanskje aldri så bra som jeg kunne ønsket det kunne ha blitt. (Jeg er 110% klar over at det er min egen skyld.)

Pappa: Benedicte! Mamma vænta! Kor e korte?
Benedicte: Slapp no av! Det e ikkje i som stressa her! Det e alle andre!
Pappa: I he stått og venta på at du skulle komme, no! Ska ikkje sove vækk ungdomstia di...! Du fer skrive: Vent og sjå på kortet, også kjøpe du nåkkå sænare.
Benedicte: Jadda. I stressa ikkje i. *Går i skapet og leter etter et kort som ikke er brukt.*
Papap: Ja, ta den kattå der. Den va fin, den.
Benedicte: Nja... *Skriver kortet ved kjøkkenbordet med to forskjellige penner ettersom begge streiker omhverandre.* Tenker: Ahh..! Jeg gjør dette mot meg selv hver "høytidsdag"!

Benedicte levere kortet til mamma og sier: Her, du ska få nåkkå fint i mårrå, i he liksom ikkje komme så langt ænnå.
Mamma: Neimen... Det kortet mæ den kattå kjøpte i på plantasjen fer ei krone..!
Benedicte: Hysj, i e glad i d, i.

Så, mamma, du har sikkert begynt å blitt vant til dette. At jeg skriver bursdags-og julekort ved frokostbordet, at jeg stikker innom bensinstasjoner i et desperat forsøk på å vise hvor glad jeg er i deg med spylerveske og sjokolade, og mekke små dikt med nødrim.
Og det er ikke bare min kjære mor, men også min far, mine søsken og mine venner som lider av min nja-det-e'kke-så-alvorlig-før-noen-minutter-før-gaven/kortet-skal-levers-syndrom.

En får værra som en e om en itj vart som en sku.
Amen !