Skeptisk

Akkurat nå i skrivende stund kom jeg til å tenkte på dette med å være skeptisk. Være skeptisk til Gud, Bibelen og ting man ikke ser. Til engler og demoner, et liv etter døden, en mening med livet, skeptisk med å finne kjærligheten, få svar på alt og skjønne alt.
Det er altså en grunn til at jeg ikke er skeptisk til dette: Jeg hadde blitt gal!

Bibelen forteller om noe så enkelt som å tro. Det er ikke vanskeligere. Og skal man være skeptisk til det, så kommer man seg ikke særlig lengre.

Mennesket stiller seg opp og spør: Hvordan tro på Gud når man ikke kan se han? Da vil jeg svare: Du kan ikke se vinden, men du kjenner og ser hva den gjør.
Mennesket stiller seg opp og spør: Hvorfor eksisterer jeg?
Jeg vil svare: Du er skapt med en helt ufattelig bra konstruksjon, et mesterverk! Du er ikke tilfeldig, du er godt planlagt! Bare tenkt på hjernen din, på årene dine, på blodet som sirkulerer, pusten som holder deg i gang, føttene som beveger deg. Kan du se hjernen din? Men du kan kjenne den og høre hva den tenker.

Hvorfor være skeptisk når ting er så enkelt? Og klart, jeg er bare et menneske, jeg stiller meg også skeptisk til ting. Men noe jeg aldri kommer til å tvile på er at Guds eksistens er et faktum, og at du er skapt med en plan – helt perfekt til deg. Jeg kommer aldri til å stille et spørsmål som roper: Hvorfor er jeg til? Hva er meningen med livet?
Jeg er ferdig med de spørsmålene og de stoppestedene i livet, jeg har liksom kjørt videre forbi skiltet som er merket med TRO. Og jeg har det med på veien videre.
Jeg har vært en skeptiker, men jeg har nå blitt sikker i min sak. Tro. Tre enkle bokstaver som gjør det mulig for meg å akseptere at jeg har fått livet som en gave.

Skeptisk, sier du?




(Takk Rayo for å stille opp som uvitende modell. I own you one.)