Jeg er alt for snill. Det er det som er problemet mitt.

Jeg skal alltid gjøre folk glad. La de få et bra inntrykk av meg. Det er skikkelig drøyt til tider. Og ikke nok med at jeg alltid skal gjøre folk blid, jeg skal være blid selv. Når jeg er skikkelig sur og gretten, (les: sulten/søvnmangel) prøver jeg å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er bare fremfor mine beste venner og de nærmeste i familien som kjenner til når jeg går ifra det å være 100% meg, til Snille Benedicte. mitt. De vet om grensene jeg har her i livet. Jeg kan de snart ikke selv, for jeg faker dem.
Når jeg er med andre, er jeg bare snill og glad, for det meste positiv og alltid en latter som får folk til å snu seg fordi den er så høy, eller så hører jeg fra et vindu, ”Neimen er det deg Benedicte?” og jeg vet at jeg bør dempe meg litt. Men samtidig varmer det å vite at folk kjenner meg igjen, og stemmen min. Det er bedre å få høre at du er der, enn at du aldri blir nevnt. Det er som om at denne proklamasjonen fra andre sier: ”hey…kjekt å se deg.”
Visst ikke hadde de vel ikke sagt det?

Men nå gikk jeg ut av tittelen. Jeg er alt for snill.
Jeg er alt for snill mot folk. Kanskje litt for snill? For det er så mye jeg kunne ha klagd på. Det er så mye jeg kunne ha unngått å gjøre, og DA hadde det blitt lagt merke til at jeg ikke hadde gjort det. Men når jeg gjør det, så er det på en måte usynlig. Og jeg får liksom ingen takk for det. Fordi at jeg handler i det usynlige.
Ikke se på meg som om du ikke forstår meg. Vær så snill. Si at du gjør det. Si at du opplever det samme. At det er som om du går i en lang korridor, midt på nattestid og det er så mange dører at det vil ta timer å komme i enden av gangen om du skal trekke ned alle dørhåndtakene og stikke hodet inn mens du smiler og nikker og spør om alle har det bra. Noen ganger ser jeg nesten på meg selv som en stuepike. Skal være inne for alle, rydde opp, forsvinne og ikke etterlate seg spor. Sporene er bare at alt er bra. Og du får ikke æren for det. Du får ikke noe ut av det. Bare en månedslønn og feriepenger når du endelig har spart nok penger til å kjøpe en billett til Ingrid Bjørnov, men så viste det seg at du ikke kunne dra likevel. Da kan du ikke gjøre så mye med billetten. Du kan kanskje leke McGyver. Du kan kanskje bruke billetten som tanntråd, noe min far har brukt tunnelbillettene til i årevis. Men du får ikke Ingrid Bjørnovs klassiske hærverk av det. Du kan ikke mane fram sangene om at hun ville bli Wolfgang Plagge eller Tante Synnes fyrstekake. Det går bare ikke.
Og dette går bare kanskje ikke lengre dette heller. Låne bort sekker og luer som aldri blir levert tilbake. De merker det ikke om jeg låner det til de, men om jeg IKKE hadde gjort det, ville de ha sagt at de ikke hadde fått med seg utstyret eller fryst fordi jeg ikke hadde tillatt de til å låne det.
Men jeg liker å være snill. Det er meg, liksom.
Men nå glemte jeg korridoren.
Denne korridoren, er liksom livet.
Eller kanskje bare en liten del av en periode i livet. Du åpen hver dør, og bak den er det folk eller ting som må hjelpes eller repareres.
Det er folk med pengetrøbbel, og jeg låner bort lønninga mi.
Det er bukser som må bøtest, og jeg setter meg ned ved symaskina og syr til fingrene hovner opp og øynene svir av lampa som har et så sinnsykt intenst lys. Kanskje jeg skal slutte å gå i korridorer. Slutte å jobbe så jeg ikke har råd til å låne bort lønninga mi.
Kanskje jeg skal lære meg ordet ”nei.”
Jøss, det er i alle fall lett å skrive det.
Nei.